Å innse at man trenger hjelp

Siden helgen tror jeg at jeg har vasket ti maskiner klær, og enda er jeg ikke til bunns. Mandagen kom og tok meg med storm, som jeg håpet, så det begynner iallefall å ligne på noe der nede. Det jeg angrer på akkurat nå var at vi tok oss en runde fri fra vaskehjelpa, for å komme oss på plass med alt etter jula.. Så da får man stå i det selv, for denne gang.

Det siste året har vært veldig frem og tilbake om vi skal selge huset, og finne oss noe mindre, eller ei. Konklusjonen vi har landet på er vel heller at VI er problemet uansett hvor vi lander, boligmessig. Så da mannen brakk ankelen, og jeg så vidt hadde hentet meg inn etter mitt atakk, var det ikke lenger noe tvil. Vi måtte få oss vaskehjelp, og det brennkvikt. Man kan si mye om akkurat dette, men for oss hjelper det fryktelig i hverdagen. Vi må holde det ryddig, og går en av oss på en smell med sykdom så fikser hun jammen meg rotet sammen til noe som ser dugelig ut, der også. Stue delen vår er så vanvittig stor, og er på langt over 100m², så disse gulvene trenger ofte å taes. Kroniske sykdommer på begge, oppussing og alt annet som livet består av setter sine spor. Og utslitt av dette, er husarbeidet det siste man vil ta tak i. Det hjelper jo heller ikke at en av oss jobber ute i kulden hele dagen på denne årstiden, som også setter sine begrensinger for hva som blir gjort når man kommer hjem. Så langt fungerer det iallefall kjempebra, og jeg håper det fortsetter. Ingen takker vel nei til et enklere liv!

Leave a Reply

Your email address will not be published.