Snart meg selv igjen, håper jeg

Herregud, jeg hadde glemt hvordan man blir av denne kortisonen. Holy crap, for en berg og dalbane tur. Det ene sekundet ler jeg, det neste kaster jeg ting rundt meg, og hater alle uten grunn. Haha, uff.
Husker første gang, da jeg faktisk holdt på å dytte en dame ut i veien. Bare fordi hun gikk for tregt for meg. Galskap!
Føler endelig ting går litt bedre i kveld, så vi får satse på det fortsetter samme vei i morgen.

Tidligere kortison kurer har gitt meg masse energi, jeg har ommøblert og ryddet som aldri før. Men, ikke denne gangen. Jeg har vært helt i koma land. Verden rundt meg har bare snurret rundt, og sengen har vært min beste venn.
Jeg som aldri slukner før alt er i orden, har nå bare lagt meg rett ned og bang, snork. Har hatt to ettermiddags hviler om dagen, det er jo helt umenneskelig. Gå rundt i koma, med synet på halv tolv, og alt rundt deg bare flyter.
Nei, synet mitt er enda ikke bra. Og kroppen er verre enn noen gang. Spasmer, kramper, og ikke minst følelsesløshet. Akkurat nå er følelsen i høyre arm delvis borte. Ikke kribling, bare helt vekk. Beina mine er også så som så. Og nå orker jeg ikke mer. Jeg har sovet mer enn tornerose iløpet av den siste uken, jeg vil bli frisk, NÅ!
Ikke kan jeg jo se på tv, ikke kan jeg lese bøkene mine, eller bladene mine.. Alt krever jo et syn som fungerer. Sliten i hodet, og lei.
Tusen takk for alle de oppmuntrende kommentarene deres forresten :) wpid-20130609_115040.jpg

2 thoughts on “Snart meg selv igjen, håper jeg

Leave a Reply

Your email address will not be published.