05/18/14

17 mai endte på legevakten

Dere leste den “krysser armer og bein for at jeg ikke får igjen så alt for hardt for dette i morgen”?
Vel, det gjorde jeg. Dagen startet 07.15 og gikk i ett. Da jeg var hjemme i nitiden følte jeg meg ganske utslitt, men valgte allikevel å prøve å ta en tur ut på byen med noen venner.

Den siste tiden har jeg slitt med smerter i brystet, og som går nedover i armen. Jeg har jo hatt høy puls de siste årene, som jeg anser som er av følge bivirkninger av avonex, sprøytene jeg bruker for ms. Og jeg klaget over at det bare ble verre og verre i hele går.

Da jeg stod på badet og tok på meg siste strøk med eyelineren før jeg skulle dra til byen ble jeg oppmerksom på en høy dunkelyd. Det tok litt tid før det gikk opp for meg at det faktisk var hjertet mitt. Det dundret rett og slett.
Så plutselig ble det bare å kaste seg rundt å dra på legevakten i stedet.

Jeg kom rett inn, på akutten på legevakten hvor jeg ble tilkoblet ekg apparat og div.
En normal puls er fra 60-90, og skal ikke overstige 100. Min puls ble i går kveld målt til 123..
Heldigvis roet den seg ned, og jeg fikk dra hjem igjen med beskjed om å oppsøke en kardiolog og øke betablokkerne jeg alt bruker pga høy puls.
Dette er ærlig talt noe av det mest skremmende jeg har vært med på. En manglende følelse her og der kan jeg leve med, men hjertet tuller du ikke med.
Som sagt er jeg rimelig bra sikker på at dette kommer av Avonex, da det står som bivirkning og det satt i gang ikke lenge etter jeg hadde startet. Så akkurat nå føler jeg rett og slett bare for å kaste de møkkasprøytene i søpla!

image

image

04/27/14

Helg

Det er så fint vær, og jeg har følt meg så energisk om dagen at pcn har ikke engang vært på. Det er så utrolig deilig, bare være veldig flink til å passe på for jeg blir tross alt magisk i orden selv om det er fint vær.
Noe jeg smertelig har erfart de siste dagene, f.eks da jeg slapp suppebollen i gulvet med et smell, og ikke registrerte det før det fløyt på gulvet. Eller da beina mine rett og slett nektet å samarbeide, og det føltes ut som jeg hadde tømmerstokker til bein, og måtte bli hentet.

Ellers har jeg nytt finværet i helgen, sett Jaws, The Shining, og The Tunnel. Og da jeg kom hjem i går hadde jeg visst fått besøk av noen som hadde brettet alle klærne mine. Tok det som en klar beskjed om hva mamma mente om klestårnet mitt! Så i dag har jeg prøvd å få det bort, haha. Den utflyttingen her er blitt litt glemt bort, så nå er det bare å ta seg selv i nakkeskinnet, så ikke alt må gjøres på en gang. Men først, avslapning.. 
image

04/3/14

MR

Etter innlegget i går sovnet jeg faktisk. Våknet akkurat i tide til å slenge på meg klær, få i meg en bolle meg havregryn og løpe ut døren. Jeg hadde nemlig MR time i går kveld.
Gosh, så mye styr å finne frem og ut igjen? Jeg er vant til å være innlagt hver gang jeg tar MR, og det er mange år siden jeg surret rundt i sykehus gangene etter stengetid.

Uansett da, jeg kom inn og var alt klar, jeg har jo tross alt gjort dette noen ganger før. Denne gangen ble det til og med treningsbh. Som forresten bare må tipses om til dere som har litt fordeler og har vondt for å ligge på ryggen. Den viste seg nemlig å være gull verdt! For en gangsskyld gjorde det ikke vondt å puste, og ikke lå jeg å snakket med meg selv i smerter heller. Haha.

Jeg hadde selvsagt tatt noen beroligende før jeg dro, jeg forventet jo mareritt smertene, og jeg får helt ærlig litt klaus av å være inni der. Hver gang jeg freaker ut tenker jeg, du er i et solarium, du er i et solarium..
Denne karen som satt og styrte det hele fortalte meg at det fort gikk 45 min. Jeg følte meg lurt siden brevet tilsa 30 min, håpe på å slippe unna like lenge som vanlig.
Da han fortalte at nå var det bare et kvarter igjen, og jeg vel.. kan ikke si jeg synes musikken han satt på var så fryktelig interessant, så jeg bestemte meg for å telle. Keep in mind at jeg hadde tatt beroligende.
31.38…faen..39..   
51.58..faen..59
58.59.60.61.62.63.64.65.66.67.68.69.70.. faen, det er bare 60 i minuttet.
Så da jeg med min surrete hjerne endelig kom frem til 15 min og jeg enda ikke var ferdig, innså jeg at jeg ble lurt igjen. Og det var faktisk like før jeg sovnet. Herregud, kan vel si det er godt jeg ikke telte høyt.

Uansett så overlevde jeg det denne gangen og. Så nå er det bare å vente på resultatene.

image

03/26/14

Spasmer og fosterstilling

Denne uken tenkte jeg å gå inn i med en skikkelig, nå skal det fikses og ordnes her innstilling. Men den tanken ble ikke helt som planlagt. Søndag hadde jeg så fryktelig vondt i alt at jeg var overlykkelig over å ha fysio time mandag. Mandag morgen ringte tlf, fysio timen måtte nemlig avlyses. Mhm.
Jeg kom allikevel i gang med klesvasken, vasket noen maskiner, sorterte de kommende vaskene til i går.
Men i går våknet jeg tidlig med smerter, skikkelige spasmer i magen. Dro meg ikke opp av sengen før klokken var tre, fremdeles med spasmer. De roet seg litt ned så jeg satt i gang med vasken igjen, før pang.. Der lå jeg i fosterstilling i sengen og jamret. MS klemmene gir seg tydeligvis ikke. Jeg har også feber til og fra fremdeles, men ingen ting bryter noe mer ut. Jeg kom meg til og med på trening i dag, med morfinen i veska, haha. Tok treningsøkten rolig, så vi får håpe at ikke spasmene slår seg helt vrange i dag og. For nå er jeg lei. 
image

03/14/14

Tidlige morgener og sprengte blodkar

Tirsdag dro M hjem, Onsdag var jeg tidlig oppe på trening, Torsdag våknet jeg tidlig for å sende overnattingsgjesten på jobb, og i dag var jeg oppe tidlig pga en tannlege time. Jepp, ting går i et her om dagen.

I går kveld fikk jeg en skikkelig “ms hug”, for dere som ikke vet hva det er vil det si et helt vanvittig press rundt overkroppen/ribbeina. Det føles mer eller mindre ut som om noen sitter på deg, eller knyter noe rundt området som strammer.
Dette er noe jeg sliter mye med, men slik som det var i går har det ikke vært før. Press følelsen kom nemlig helt ut av det blå, og før jeg visste ordet av det måtte dyne og katt kastes vekk mens jeg løp til toalettet, for alle dagens måltider kom nemlig opp igjen. Jeg tror ikke jeg har spydd sånn siden jeg hadde kyssesyken på ungdomsskolen.

Da jeg stod opp (litt for sent) i dag viste det seg at jeg hadde klart å sprenge flere blodkar i øyet, ganske mange faktisk.
Det ser ut som jeg blør i øyet, og at jeg har vært i slåsskamp. Jepp, lekkert.
Jeg har forresten en skikkelig stor frykt for blod i øynene, sett litt for mange slasherfilmer, så jeg freaket jo mer eller mindre ut her i dag tidlig. Haha. Enden på det hele ble at jeg løp til tannlegen med linse på et øye, uten å ha rukket frokost eller halvparten av hva jeg skulle, men når ble det noe nytt her i huset.
Nå får jeg vel gå tilbake til å pakke ned de siste 5 årene av mitt liv i flytte esker, lucky me.
wpid-snapchat-20140314084123.jpg

/      Vurderte sterkt å spare dere for bilde, men nope. Sorry.     /

02/26/14

Xoxo

Det er over en uke siden forrige post, siden sist har jeg bare ligget begravd i sofa fortet mitt å catchet opp med tv serier.
Den siste tiden føles det ut som den ene bomben etter den andre har slått ned her, og jeg har vært så sliten, både fysisk og mentalt. Det er så mye å huske, det er så mye å gjøre at jeg har følt jeg har vært i ferd med å miste forstanden.

Etter en uke nå med gossip girl, hvor trist er det ikke at det er over?!, føler jeg at formen snart er tilbake til normalen.
Det ser ut til at jeg virkelig trengte den uken med bare Gossip Girl i joggingsen på sofaen. Har vel bare manglet isen her for å bli en skikkelig klisjè.
Jeg har følt meg skikkelig dårlig siden konserten jeg var på forrige fredag, jeg var nemlig sikker på jeg kom til å få influensa hele uken før, og da å dra på konsert.. Kræsj. I tillegg har jeg jo glemt at det er vaksine tid, så jeg nyser og snørrer som en annen tulling her. Jeg kom meg ikke på trening, og jeg vet seriøst ikke hva jeg skulle ha gjort uten planleggeren. Er det ikke det ene, så er det det andre. Det er godt at det er vinterferie for alt denne uken.

Jeg har forresten vært på kontrolltime hos nevrolog (eller overlege, som jeg har), og jeg har visst for tiden mindre følelse i høyre side. Så jeg har vært livredd for at et atakk nå skulle settes igang i dette stresset, men jeg kan nå (*bank i bordet*) puste lettet ut over at det har gått forbi. I dag dumpet det ned en time til ny MR, så får vi se om det er noen forandringer der. Kanskje det blir et bytte i bremsemedisiner også, tiden vil vise.

Nå skal jeg prøve å rydde opp i både hus og sinn her, bare ikke være helt villmann, for på søndag er det dåp!
Skal ærlig innrømme at det har vært deilig med en pause fra bloggingen, men jeg har nå betalt for nok et år på lillisverden. Kan bare ikke love fulle oppdateringer her fremover helt enda. weheartit

11/13/13

For en strålende morgen!

Våknet frisk og uthvilt før alarmen ringte 07.30 i dag. Fikk unna alt, hadde god tid, og var virkelig klar for å starte dagen med en treningsøkt. Dere vet, regnbuer og sommerfugler fantastisk.
Ok, hvem er det jeg prøver å lure.. Da alarmen ringte, så altfor tidlig, i dag hadde jeg mest lyst til å grine. Etter så altfor få timer søvn i natt, og kroppen og jeg spiller virkelig ikke på lag om dagen.
10 minutter forsinket trynet jeg ut døren, sittende fast i kattbåndet. Bare for å ta noen skritt ut i gården for å finne ut at det var glatt. Som forsinket meg enda mer.
Stresset innom postkontoret, hvor jeg var så stresset at jeg så vel mer eller mindre ut som jeg skulle rane det.
5 min før treningstimen startet raste jeg inn i garderoben.
Men, jeg kom meg da igjennom. Etter en liten/lang blund føler jeg meg nå fremdeles som gelè i kroppen.
Sofakveld!  tv-movie-232_large

11/6/13

Sleepwalker

Etter mye overtaling fra fysioterapeuter sa jeg endelig ja til å være med i en treningsgruppe de har, for andre med samme diagnose. Det de glemte å fortelle..? at treningen foregår kl 09.00.
I natt var selvsagt en natt der jon blund glemte meg på runden sin. Så lite søvn, og så trøtt, at treneren faktisk trodde jeg skulle svime av et øyeblikk. Haha. Neida, bare trøtt og i min egen verden jeg, ta det med ro.
Nå har jeg våknet etter en blund, hvor jeg brukte flere timer på å tenke på julegaver før jeg sovnet. Tror jeg skal se å få de gjort nå jeg, slipper jeg tenke mer på de. Gjesp.  
image

10/30/13

Intervju

Hvem skulle ha trodd at jeg, som trives bedre bak kamera enn foran, skulle gå med på et intervju? *Klapper meg selv på skulderen*
I dag har jeg nemlig hatt besøk av en skoleelev, fra siste året på media. Jeg har blitt filmet og intervjuet til en av skole oppgavene hennes, om MS sykdommen min. Spennende å se hvordan resultatet blir! Jeg hater å se/høre meg selv på video.

DSC098011

10/17/13

Hvem tar seg av alt det andre?

 

Jeg har vel kanskje ikke vært helt klar her med hvorfor ting har vært som de har den siste siden.
Jeg har vært i et avklaringskurs igjennom nav, som vil si jeg må være ute i jobb for å få helsesituasjonen/arbeidsevnen vurdert. Jeg jobbet mandag til fredag. De første fire ukene skulle jeg være der 80%, noe jeg ikke har klart en eneste dag. Den siste perioden var jeg der i 50%, som er det samme som jeg klarte gjennomføre de første 4 ukene. Egentlig skulle jeg vært der enda lenger, men da jeg ble innlagt på sykehuset, med nok en kortisonkur ble kursperioden min avsluttet.
Det som er mitt problem er at jeg fungerer jo på jobb, jeg gjør det jeg skal. Men jeg går hjem, legger meg, står opp på kvelden, ser et par tv serier, før jeg legger meg igjen. Hver eneste dag.

Hva får jeg gjort hjemme? Ingenting. Har jeg energi til sosialisering med venner? Nei.
For hvem tar egentlig seg av alt det her hjemme, det som dere andre tar for gitt at dere klarer å gjøre. Hvem lager mat til meg? For nei, jeg orker ikke engang det. Ikke er jeg lite brannfarlig når jeg er så sliten heller akkurat. Hvem tar klesvasken, hvem tar oppvasken? Hvem sørger for at det ikke ser ut som en tornado har vært i leiligheten? Jo det skal jeg fortelle dere. Ingen. Jeg er så lei av å komme hjem til en leilighet som ikke ser ut hver eneste dag. Være nødt til å sove bort den tiden jeg har hjemme, bruke helgene på å rydde. Ikke engang ha nok energi til å ta med katten ut på en luftetur i hagen.
Det er så mange av dere som ikke klarer å se slike ting, og jeg blir så fryktelig sliten av det. Jeg ønsker ingen av dere å være i samme situasjon som meg, men fy faen hvor deilig det hadde vært om dere kunne gått en uke i mine sko. Kanskje dere kunne forstått meg litt bedre..


image